08 Sjøsamiske kofter fra nærliggende områder siste halvdel av 1800-tallet.

Andre sjøsamiske kofter virker å ha vært ganske like den Thomassen beskriver.

Anders Larsen minnes om kofta i Kvænangen, at da han var barn (han var født i 1870), var klærne sydd av mørkeblått eller hvitt vadmel, eller av mørkeblått klede. Mange i Kvænangen brukte mørkegrå kofte, obbareaddju. Den nådde nesten til knærne og ble knappa med en knapp om halsen. De brukte ikke belte. De hadde en brystduk (vest) som nådde til hoftene. Den var av grått vadmel, men ryggen var av hvitt lerret. De hadde grå vadmelsbukse, som holdtes oppe med et rynkeband om livet. Også mannfolk hadde et belte når de om søndagen pynta seg og tok på seg kofta. Videre beskriver han at kvinnene brukte gákkesbárvi, en vadmelskofte som nådde nedenfor knærne. Larsen mener at folk i Kvænangen brukte nesten samme slags klær som sjøsamene i Tysfjord, og han henviser til Qvigstad sin beskrivelse.

Qvigstad skriver i 1929 at da han første gang kom til Tysfjord, fant han noen få sjøsamer som skilte seg fra de øvrige. Han skriver at de fleste samer i Tysfjorden var i tidens løp innvandra fra Jokkmokk og Gällivare og skilte seg i utseende, drakt og språk fra fjordens gamle samiske befolkning. De opprinnelige samene brukte en kofte av hjemmevevet grått vadmel; den hang løst uten belte og nådde til kneet, hos kvinnene ofte bare ned på låret, og ble knept oventil med en knapp. Mennene hadde vest, som nådde til hoftene. Den var vevd av grå ull, ryggstykket av hvitt vadmel. Den kaltes brøsduka. Buksene var av alminnelig grått, av og til av svart eller hvitt vadmel, og holdtes oppe med et rynkeband. Under kofta hadde de en skjorte av hvitt vadmel. På hodet hadde mennene en topplue, strikka av grå ull. Noen hadde toppen så lang at den nådde til akslen. Rike samer sendte av og til huene til Bergen og fikk farga dem røde. Rike samer hadde til høytidsdrakt knebukser med sølvspenner, "sølvbelte" med mange spenner og strømper. I det daglige brukte ikke samene strømper. Han skriver til slutt at "nå for tiden har finnene antatt norsk klededrakt".

På et bilde tatt av fotograf Knudsen før 1865 i Tromsø ser vi to samiske menn (se bilde). Vi vet ikke hvor de var fra, men jeg tolker dem til å være sjøsamer p. g. a. de rene vadmelsklærne, saueskinnsdorkene og at det ikke er noen lasso med på bildene. Den ene er kledd i saueskinnsdork, vadmelsbukser, komager og lue av klede el. lign. med dusk. Den andre er kledd i hvit kofte med smale klederemser over skuldrene, dearis i ermesømmen og klede i avvikende farge nederst på ermene. Halsåpninga og kragen er kanta med tilsvarende klederemse, og den avluttes i et kryss i nerkanten av halsåpninga. Det er ikke klederemse i holbien. Innafor halsåpninga sees et rutete skjerf. Også han har vadmelsbukser og komager. På et annet bilde tatt ved samme anledning ser vi 6 sjøsamiske menn og to kvinner sittende sammen med en nordmann. Det er vanskelig å se detaljer på klærne, men de ser ut til å være kledd omtrent som på det første bildet, to menn i dork, resten i kofter. Tre kofter er hvite, tre kofter er mørkere. Kvinnene har tørkle rundt halsen og samme lue som beskrevet under, gobbagahpir. På grunn av at kledekrysset under halsåpninga på mannskoftene, er jeg tilbøyelig til å plassere disse koftene i Sør-Troms, da dette er et trekk disse koftene har felles med Jukkasjärvi- og Karesuando-koftene. Den nåværende koftetradisjonen i Sør-Troms har sitt utspring i Jukkasjärvi. Men de kan også være fra i nærheten av Tromsø, for det er lite vi vet om koftebruken der.

I Bygdebok for Kvænangen s. 222 er et bilde fra Manitoba-ekspedisjonen på vei til Alaska i 1898. Vilhelm Basi fra Langfjorden har på seg kofte og hatt. Han står delvis gjemt bak de andre, men vi ser at kofta hans er pynta med klederemse(r) over skuldrene.

På et bilde ser vi to menn fra Ytre Kvænangen (se bilde). Mannen i kofte og hatt skal være fra Olderfjord eller Seglvik. Kofta hans ligner mye på Vilhelm Basi si kofte, d. v. s. at den er pynta med brede klederemser over skuldersømmen med dearis i sømmen. Koftas nedre kant er pynta med ulltråd.

I Valkeapää sin bok "Beaivi Áhčažan", bilde nr. 474 og 475, ser vi Thomas Eira og Anders Bær fotografert i det som kan være en sjøsamekofte, mens de var i fengsel etter Kautokeino-opprøret 1852. Anders Bær hadde nær tilknytning til Kvænangen. Kragen er brodert på en lignende måte som kragene på kofta fra Øksfjord. Det er klederemser i to farger over skuldrene og langs med kragen og brystsplitten. Nerkanten av kofta sees ikke. Ermeavslutningen er i én farge.

Kolsrud skriver om hvordan kofta var hos sjøsamene i Rognsund. På den grå mannskofta var det langsetter den nedre kanten og rundt handleddene, rundt bryståpninga, på kragen og utover akslene kanta med rødt og blått tøy. Kvinnene farga kofta si sort. Den rakk omlag til anklene. Men på ryggen var det ingen pynt slik som hos fjellsamene. Kledestrimlene var sydde på i et slags sikk-sakk-mønster. De fleste eide et par-tre kofter. I halsåpninga under kofta hadde sjøsamene ei lomme. Den var laga som et slags løsbryst av vadmel med lerret på innsiden, raddeleahppi. I høyre siden var det en åpning til å putte inn tobakk og pipe. Raddeleahppi var festa rundt halsen med ullsnor. Fargen var grå, men ellers var brystduken brodert med påsydde tøyband i forskjellige farger, rødt, blått, svart, gult, o.s.v.

Det finnes et bilde av Nils Salamonsen, Gárgo-Nilla, Burfjord (1836-1912), med kofte på seg (se bilde). Denne kofta skiller seg noe ut fra de andre koftebildene. Kofta ser ut til å ha en åpen V-halsåpning. Kragen går heller ikke like langt fram som på koftene på de foregående bildene, og kraveendene er rett avkutta. Halsåpninga ser på bildet ut til å være svært sparsommelig pynta, med ulltråder eller veldig smale kledestrimler. I nerkant av åpninga er det en liten firkant av klede. Bildet skal være fra 1910. Gárgo-Nilla var predikant for finnemisjonen, noe som kan forklare at kofta var veldig beskjedent pynta. Han var født og oppvokst i Gárgo, men var gift med en kvinne fra Guovdageaidnu.

Emissær Bertrand Nilsen leverte i 1910 til Etnografisk Museum ei svart mannskofte fra Øksfjord i Loppa, en brun kofte, en løs koftekrave, koftebelter og en hornlue fra Øksfjord og Ullsfjord i Loppa. Hornlua og den brune kofta er forsvunnet. Det eneste som er igjen av den forsvunne kofta, er beskrivelsen i protokollen: "18538 Brun kofte, halsaabning og skuldrene kantet med røde, blaa, gule baand, ærmeaabninger med bredere kantninger af røde og brune baand. Længde 90 cm. Ulsfjord, Øksfjord, Finmarken." Mannskofta er sydd av svart klede og er dekorert med klederemser i tre farger, rødt, gult og blått, over skuldrene, og med to farger langs med kragen og rundt brystsplitten. I holbien er det i tillegg til to klederemser i rødt og gult, også en taggekant av gult klede. Kofta består av forstykke og bakstykke, skulderstykker og kiler. Bakstykket er delt i to, men delene er rette og sydd sammen slik at det like gjerne kunne vært bare ett stykke. (Se bilde.)

Det er funnet ei hvit vadmelskofte fra Revsbotn (Kokelv) i Kvalsund kommune (se bilde). Denne koftetypen finnes også på flere av Bonaparte sine bilder. Kofta er dekorert med klederemser i to farger over skuldrene, langs kragen og rundt brystsplitten. Skulderpynten på ryggen går rett over kofta. Også ermene og holbien avsluttes med klederemser i to farger. Kragen er dekorert med klederemser og rundinger. Bakstykket består av to deler og det er lagt klederemse, dearis, i sømmen.

Som vi ser er det mye av det samme som går igjen i beskrivelsene av koftene fra disse områdene. Kofta fra Øksfjord skiller seg ut med taggekant nederst. Kofta fra Kvalsund skiller seg ut med dearis i sømmen på ryggen og skulderpynten tvers over ryggen. Gárgo-Nilla si kofte skiller seg ut med forholdsvis vid V-åpning. Det virker å ha vært vanlig at den sjøsamiske mannskofta bare avsluttes med ulltråder nederst. Gjessing henviser til Henrik Kvandal fra Bjerkvikmark-Troms i sin bok "Lappedrakten". Også han beskriver luskkostat, kanting nederst på kofta bestående av ulltråder.