07 Lyngenkofta beskrevet i kildene

Vi lar Thomassen beskrive kofta: "Mændenes Kofter og Benklæder vare af gråt Vadmel, sjeldnere af hvitt. Kvindernes Kofter (Kjoler) var oftest af sort, sjeldnere af gråt Vadmel. Koften er en med en Søm på Sidene sammensyet Klædning med Hals og Bryståbning. I fritthængende Stilling på kroppen uden Bælte rækker den lidt nedenfor Knæerne. Den er lidt smalere over Midten, dog ubetydelig.

Formen på Mændenes Kofter i Kistrand bruges som i Lyngen, kun at Udstaferingen er noget anderledes omkring Halsåbningen. Istedetfor Vest bruges intet tilsvarende Klædestykke; kun har jeg hos enkelte af ældre Folk seet den såkaldte raddeleahppi, der også i gamle Dage, før Vesten blev almindelig, benyttedes i Lyngen. Den var en stor løshængende Lomme af ca Par dm. Bredde i Firkant med en omkring Halsen hængende Snor eller Bånd, hvis Ender var hæftet fast i Lommens to øverste Hjørner og dækkede forsåvidt hele Brystet. Fjeldfinnerne benytter sig vist endnu af sådant.

Broderingen benyttes både i Lyngen og Porsanger kun til Kofter for begge Kjøn og til Broderingen benyttes blåt og rødt Klæde, også tildels gult, som i 1-2 cm. brede Strimler benyttes omkring Hals- og Bryståbning, čeabeha ja ohcaráiggi birra, og tildels også over Skuldrene. Til mændenes Kofter nedentil benyttes to ligeløbende med ca. 5 mm Mellemrum rødt Uldgarn, der med almindelig Sytråd fastsyes så nær den nederste Kant, som det lader sig gjøre, healmmi deaddit.

Thomassen skriver at utstafferingen rundt halsåpninga var noe forskjellig i Lyngen og i Porsanger, uten å gi en nærmere forklaring. I Porsanger idag utgjør en bred remse av rødt klede kragen, og kledet fortsetter like bredt rundt brystsplitten. På de sjøsamiske koftene som er funnet og avbildet fra Kokelv og vestover, er både kragen og halsåpninga kanta med smale klederemser i to farger, tilsvarende det Thomassen beskriver i det siste avsnittet. Dessuten er kragen dekorert med firkanter, kiler og tildels kråkesølv. Jeg oppfatter at det kan være denne forskjellen han sikter til.

Koftas nederste kant beskriver han slik mannskoftene har vært dekorert i Karasjok, Porsanger og Tana fram til idag. Riktig gamle mannskofter fra Karasjok og Tana har ordentlig holbi, altså påsydde klederemser, mens mannskoftene i dette området fra dette århundret, ikke har anna enn to ulltråder nederst, luskkostat. På gamle bilder av sjøsamer, f. eks. fra Lerretsfjord (Fors/Enoksen 1991: 39), og også på bildene fra Tromsø nevnt under her, ser ikke mannskoftene ut til å ha holbi. Knud Leem, som var misjonær i Porsanger og Laksefjord, seinere også i Alta, skriver at mannfolkenes underkofte langs nedre kant var pynta med farga tråd, som han kaller luskuldat. Dette kan tyde på at skikken med å dekorere nerkanten av mannskofta bare med ulltråder kan være et kysttrekk som har spredt seg til Karasjok og Tana. Koftene fra Gaimard-ekspedisjonen på Nationalmuseet i København bestyrker teorien om at dette har vært vanlig på kysten. Dem skal jeg beskrive i neste kapittel.

Raddeleahppi, brystduk, har som Thomassen skriver, også vært brukt blant innlandssamene. Etter både Thomassen, Mikalsen og Anders Larsen sine beskrivelser virker det som at brystduken på kysten etterhvert har blitt erstatta med en vest, men har beholdt navnet brøsduka eller brisduka. Berit Marit Hætta skriver at i Guovdageaidnu ble raddeleahppi oppfatta som et fast tilbehør til dorken, og at den gikk ut av bruk samtidig med den. Der ble den til sist bare brukt av menn.

"På Kvindernes Klæder i Lyngen benyttedes fordetvisse norsk Snit (...) Kvindernes Kofter nedentil broderes med ovennævnte Klædestrimler af to tildels af tre Kolør; disse Strimler syes først fast til hverandre og kaldes holbi. Klædefarvernes Sideordning er varierende efter hvers Smag (...) Enderne af Koftearmerne både i Lyngen og Porsanger udstafferes med Klædesremmer tildels af to Kolør og det for begge Kjøn."

Kvinnenes kofte var altså i motsetning til mannskofta og til kvinnekofta i Porsanger, av "norsk snitt". Dette fenomenet finner vi også i Sør-Troms, hvor noen av de siste kvinnekoftene som ble brukt, før koftebruken ble borte, var sydd mer eller mindre som en kjole, men pynta som en kofte.

Dette er den eneste detaljbeskrivelsen vi har av kofta i gamle Lyngen. Som vi ser, skriver han at mannskofta var grå eller hvit, kvinnekofta var svart. Men når vi kikker i skifteprotokollene fra 1700-tallet, som inneholder fortegnelser over klær som den døde hadde etterlatt seg, blir bildet et annet. Vi finner nevnt kofter av klede, vadmel og kjersey (et grovt, valka og farga ulltøy). Blant mannskoftene finner vi nevnt svarte, grønne, røde, blå og hvite kofter. Blant kvinnekoftene er nevnt hvite, blå, grønne og røde kofter. Dette betyr ikke at andre farger ikke har vært brukt, for de fleste koftene står oppført uten fargeangivelse. At koftene etter Thomassens beskrivelse var sorte eller grå, kan være et resultat av påvirkning fra læstadianismen, som kom til området rundt 1850. Det kan også skyldes at de siste som brukte kofte var eldre mennesker som kanskje ikke følte for å pynte seg. Hvitt, svart og grått er også naturlige farger når vadmelet ikke farges.

I Lyngen Bygdebok, bind I, finnes et maleri fra 1888 fra Ullsfjord. Kvinnen på bildet er koftekledd. Beltet kan være med maljer eller kråkesølv. Det har ikke vært mulig å oppdrive opplysninger om kvinnen, og det er vanskelig å bedømme om hun er flyttsame fra Karesuando eller sjøsame. Detaljer på klærne kommer ikke fram på bildet.