06 Kofta fra område til område

De største forskjellene i utforminga og dekoreringa av kofter følger i dag forskjellene i de samiske dialektene. Det vil si at skillene i utforminga og pynt av kofta går fra vest mot øst, på tvers av riksgrensene, akkurat som grensene mellom dialektene, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Dette er ikke unaturlig, da dialektene viser i hvilke retninger folk har hatt kontakt med hverandre.

(Når jeg skriver om kofta og andre samiske klesplagg generelt i det nordsamiske området, bygger jeg dels på Berit Marit Hætta sin artikkel og dels på egne erfaringer.)

Jeg har spesielt satt meg inn i koftetradisjonene innafor det nordsamiske området. Det viser seg, når man tar av de mer moderne kjøpebandene, at koftene er veldig like. Snittet bygger på peskesnittet, som igjen er grunnet på reinskinnets form og hvordan man utnytta skinnet best mulig. Det å legge klederemser mellom i sømmene er også overført til koftene fra skinnsøm, hvor det gjøres for å forsterke sømmen. Typisk er at det er to skulderstykker. Ryggen er gjerne inndelt i flere deler, alt etter hvor fin kofta skulle være. De eldste koftene har gjerne færrest deler. Kofta har vært svært rommelig, med skuldersømmene langt nedpå armen, fordi den var et ytterplagg. Det er satt inn kiler for å gi bevegelsesfrihet og en fin sving i kofta. Den nederste kanten, holbi, er vanligvis sydd på som egen del og dekorert. Holbi er enten vevd på grindvev eller avrevet jarekant fra kledet. Dermed behøver man ikke å legge opp eller belegge koftekanten.

Koftene følger de samme reglene for fargevalg. Rekkefølgen av fargene i skulderpynten og i holbi er den samme i alle nordsamiske kofter. Fargene rød, gul og tildels blå går igjen. Rødt klede er stort sett alltid med i pynten. I holbien og på ermene er det røde nederst, på skuldrene foran er det røde øverst og over skuldrene bak er det røde nederst. Dernest brukes gult klede over det røde, bortsett fra på skuldrene foran, hvor det gule er nederst. Rundt halsåpninga er det røde kledet nærmest kanten, vanligvis rundt sårkanten. Det har noen ganger vært brukt blå klederemser i tillegg til de gule og røde, slik at kofta er dekorert med klederemser i tre farger. Svært mange kofter har dearis, mellomlegg, i sømmene. Hvis kofta er hvit, skiftes de gule klederemsene ut med blå klederemser. Hvis kofta er rød, brukes blå eller grønne klederemser istedenfor røde.

Koftene syes/syddes i mange materialer, det man har fått tak i, men vadmel har vært veldig vanlig fordi det var hjemmelaga. Klede har vært populært, men det måtte kjøpes/byttes til seg, og det har dermed begrensa bruken for mange til bare som pynt på vadmelskofta. Bredden på klederemsene i pynten på kofta ble dermed også et økonomisk spørsmål. Koftene folk brukte daglig, var gjerne svarte, hvite eller grå og mindre pynta enn staskoftene.

Lyngendialekta hører helt klart til nordsamisk, den er forholdsvis lik Karesuando-dialekta. Dialekta har en del klare sjøsamiske trekk, men det går mer på ordtilfanget enn på uttalen. Ellers har dialekta tatt opp i seg en del finske ord, noe som er et resultat av kvæninnvandringa og det finske språkets sterke stilling i lang tid.

Hvor forskjellig var sjøsames klær fra reindriftssamenes klær? Vi har noen kilder som belyser dette. Ole Jørgen Hansen, f. 1866 i Kvænangen, beskriver i 1892 fjellsamenes klesdrakt som svar på Qvigstads spørsmål. Han regner opp alle klesplaggene, men han beskriver ikke utseendet. Det er akkurat de samme klesplaggene som Thomassen regner opp som sjøsamenes klesdrakt, med unntak av at han ikke nevner vest. Han skriver at de ikke brukte ullstrømper og at eldre fjellsamer ikke brukte skjorte. Anders Larsen skriver at "sjøsamenes klær er mye samme slags som reindriftssamenes klær de stedene hvor de ikke enda har skiftet klær og begynt å bruke norske klær. Det er nesten ikke forskjell å se". Fredrik Rode var prest i Alta i årene 1826-34 og skriver, etter å ha beskrevet sjøsamene i Talvik, at "... dette var også fjellfinnernes kledebon fra topp til tå, bortsett fra skinn". Også de samiske benevnelsene på de forskjellige klesplaggene og plaggenes deler og dekorasjoner er stort sett helt like i Lyngen-området og blant reindriftssamene. Så klesdrakten blant sjøsamer og fjellsamer ser i forrige århundret ut til i store trekk å ha vært den samme.

Qvigstad skriver om sjøsamene i Tysfjord at de "skilte seg ut fra fjellsamene". Her er det imidlertid viktig å ta med at fjellsamene i dette området hadde vinterboplassene i Jokkmokk og hadde kofte av lulesamisk type, med dyp V-skjæring i halsen med dekorert brystduk, vevd holbikant med flere farger, langt, smalt vevd belte og høy "topplue" sydd av 6 biter. Kofta for sommerbruk var mye godt sydd av garva reinskinn. Det er vanskelig å vite hvilke trekk Qvigstad mente var forskjellige. Fjellsamenes kofte i Talvikområdet var av nordsamisk type, fra Guovdageaidnu. Interessant er det at Anders Larsen påpeker at den sjøsamiske kofta i Kvænangen ligner på den sjøsamiske kofta i Tysfjord. Her er det selvfølgelig usikkert om han bygger på egne observasjoner eller på Qvigstads beskrivelser. Å dømme etter Thomassens beskrivelse, ligner også Lyngenkofta på koftene i disse to distriktene.

Det er vel heller ikke unaturlig at koftene som sjøsamene brukte var ganske like i store områder, når vi ser på de like vilkårene i den materielle kulturen. Dessuten møtte sjøsamene hverandre, mennene når de var på fiske, men også kvinnene traff hverandre på markeder og i forbindelse med kirkehelger, og dermed fikk de ny inspirasjon til koftesyinga. Samekofta, som alle andre klesplagg, er et resultat av materielle forhold, lån fra andre kulturer og en estetikk som kanskje sprang ut av vilje til å uttrykke tilhørighet og identitet. Luene karakteriserer de forskjellige områdene mer enn koftene. Dette kommer jeg tilbake til.