05 Bruken av samisk klesdrakt tar slutt i Lyngen

" Som allerede berørt ovenfor lægger ungdommen meget efter norsk skik saavel i klædedragt saavel i Hustel, skjønt de mange gang møder modgang fra forældrenes side, hvilke sidste vil holde paa med det gamle. Det maa dog merkes at mange lapper sætter intet iveien eller til hinder ved fornorskningen. I de sidste 10 eller 20 aar er stor forandring foregaaet med lapperne med hensyn til fornorskningen. Som eks. kan nævnes: For 15 aar tilbage brugte man næsten overalt her i Manddalen lappisk Klædedragt; nu derimod har man lagt af med alt, hvad der heder lappisk med hensyn til klædedragt saavel for ældre som for den opvoksende ungdom."

Dette skriver Peder Arild Mikalsen, f. 11/6 1870, same og folkeskolelærer fra Manndalen. Han skrev dette som svar på Qvigstads "Veiledning til undersøkelse av lappernes forhold", et spørreskjema som ble trykt i 1896. Qvigstad var rektor ved Tromsø Lærerskole og brukte i stor utstrekning elevene sine, "seminaristene", som informanter. Dessuten hadde han god kontakt med lærere rundt om i distriktet. Dette materialet er tildels veldig detaljert og er dermed sentralt i arbeidet med å finne ut hvordan sjøsamene var kledt i Lyngen i forrige århundre.

Ifølge Peder Mikalsen (skrivet er udatert, men det er sannsynligvis skrevet samtidig med de andre besvarelsene, d. v. s. 1896-98) slutta folk i Manndalen å bruke kofte omkring 1880-1890. Dette stemmer godt med uttalelser vi finner i andre kilder. Husflidsforsker Anna Grostøl ble under sine reiser i Kåfjord i 1947-50 fortalt av eldre mennesker at de huska koftebruk i Manndalen og Olderdalen. I boka "Polmak og Manndalen - to samebygder" av Schjøtt blir det også fortalt av eldre folk i Manndalen at gamle mennesker i 1880-årene gikk kledd i utstafferte kofter. Også to andre informanter fra Qvigstads undersøkelse uttaler seg om koftebruken. Edvard Kiil fra Storfjord forteller i 1885 at samene i Storfjord gikk alminnelig kledt som bufolk, bare kvinnene hadde en egen hue. I 1897 beretter Rasmus Hansen fra Pollen at "kun 2 menn bruker ennu kofte, 2-3 kvinner lappehue".

Nils J. Chr. Vibe Stockfleth, finnemisjonær i Lyngen, skriver at finnene i Lyngen brukte sitt eget morsmål innbyrdes og i husene, også de av dem som kunne uttrykke seg på norsk og som gikk norsk kledt (1848:235). Med andre ord må overgangen fra kofte til norske klær ha starta allerede i 1840-årene, ihvertfall i deler av Lyngen.

Den som virkelig setter oss på spor etter den gamle klesdrakta i Lyngen, er Ole Thomassen (Skuvla-Tomma) som ble født i Skibotn i 1844, men flytta til Billefjord i Porsanger hvor han arbeidet som lærer. Han ga i 1898 på Just Qvigstad sin anmodning en veldig detaljert framstilling bl. a. av sjøsamenes klær i Lyngen og Porsanger. Å dømme ut fra beretninga hans, var kofta i vanlig bruk da han forlot Lyngen. Hans beretning er uten tvil den mest detaljerte kilden vi har fra gamle Lyngen, og han blir dermed vår hovedkilde for hvordan klærne har vært. Han skriver selv at han beskriver forholdene i sin alminnelighet, men tar med større avvikelser som han anser å gjelde for et helt herred. Han tar for seg sjøsamenes klær systematisk plagg for plagg, og jeg lar han fortelle med egne ord. Jeg har i beretninga hans utelatt kommentarer om klesdrakten i Porsanger:

"På Kvindernes Klæder i Lyngen benyttedes fordetvisse norsk Snit, på Mændenes derimot ikke. Her i Porsanger på ingen af Delene. Mændenes Klæder i Lyngen på øvre Kroppen: Skjorte, báidi, Nattrøien, readdju, kaldtes oftest vuolidusreaddju, Vest, liive, Kofte, gákti, Dork, dorka, Pæsk, muoddá. Benklæder: Underbukse, vuolidusbuvssat, almindelige Benklæder, badjeldusbuvssat, Renbællingsbukser, stihkagálssohat, Komager, gápmagat, Skallekomager, gállohat, Bællingskomager, nuvttahat, Komagbånd simpelt vævede, njuolggovuoddagat, krinede Komagbånd, hearva- dahje girjevuoddagat, Votter, fáhcat, Renskindhandsker, gistát.

Kvindernes Klæder: Linned, báidi, Nattrøie, readdju, Halsetørklæde, čoddabirraliidni, Overtørklæde, badjeldusliidni, Schal, stuora liidni, et Par Strømpelægger uden Fodpartiet, bittut, et Par Tistiller, buvssat, som går nedover til Knæet, et Skjørt, vuolpolahkki, en Kofte eller Kjole, vuolpu, et Par Komager, gápmagat, og Komagbånd, vuoddagat, votter, fáhcat, Forklæde, firkkal."

Om ungenes klær:

"Væsentligste Forskjel består kun i Størrelsen. Når Børne begynder at gå benyttes der til begge Kjøn et Par Bukser, åbne i Skrævet, et Par Komager, et Linned - Skjorte - samt en Hue, til Pigebørn af to Sorter Bomuldstøi og til Guttebørn af sort Klæde med et Par på Issen af rødt og blåt Klæde fastheftede firkantede Lapper af ca. 1 cm i Kant."

Ifølge Berit Marit Hætta kalles barnebukser som er åpne i skrittet for fálttet. Det er vanlig at samiske ungers klær er kopier av de voksne sine klær. Luene som beskrives her, kan være av samme type som beskrives i "Samisk koftebruk i Ofoten og Sør-Troms" (Inga/Eriksen/Eriksen 1986). Lignende luer brukes også i Karesuando, Guovdageaidnu og Karasjok og syes fremdeles i kjeskinn i Manndalen.

Den før nevnte Mikalsen skriver om klesdrakten etter at selve kofta er gått ut av bruk:

" Mændenes klædestykker og navne paa disse: báidi (skjorte), uŋŋerbuvssat, uŋŋerreaddju, olgguldasbuvssat, suohkut, brisduka, olgguldasreaddju, gahpir ja čeabetliidni. Kvindernes klædestykker og navne: báidi, buvssat oktan fiehtarbáttiin, uŋŋervuolpu, suohkut ja bittut, readdju, gahpir ja liidni. Firkkal."

Selv om ikke kofta er nevnt, er nesten alle de andre delene av den sjøsamiske klesdrakta fremdeles i bruk 1896-98 i Manndalen.

Den samiske klesdrakta besto av en rekke plagg. Den var et hverdags- og arbeidsantrekk, men som vi skal se, var deler av den forbeholdt bryllup og andre staselige anledninger. Der kofta har vært i bruk opp til vår tid, ser vi at det har blitt sydd varianter av koftene etter om de skulle brukes til hverdags eller til fest. Hverdagskoftene har vært enklere dekorert og i billigere materiale enn stasplaggene. Men ofte har også staskofta, etterhvert som den ble slitt, blitt arbeidkofte. Sjøl om selve kofta gikk ut av bruk i Lyngen på slutten av 1800-tallet, har andre deler av drakta vært i bruk helt til etter andre verdenskrig (f. eks. komager og komagband), og strikkavotter er i bruk fremdeles, men med nye mønstre. Jeg skal komme tilbake til de enkelte plaggene.

Det virker som at Ole Thomassen (f. 1844) beskriver forholdene i Lyngen før han reiste derfra. Peder A. Mikalsen (f. 1870) er nesten 30 år yngre, og gjennom han får vi inntrykk av forandringene som skjedde i skikk og bruk hos sjøsamene på slutten av forrige århundre. Disse to kommer vi til å høre mer til utover i dette heftet.