03 Grenselandet - En kulturhistorisk innledning

Av Henrik Olsen

Lyngen brukes her om det geografiske området i Nord-Troms som idag dekker kommunene Storfjord, Kåfjord og Lyngen. Inntil 1902 var også Sørfjord en del av Lyngen. Lyngen ligger godt nord for Polarsirkelen, på vestkysten av den enorme sibirske tundraen som omslutter Arktisk.

Lyngen er således del av det arktiske området. Et fullstendig bilde av dens historie, geografi og folk får en først når en ser Lyngen og Nordkalotten i en sirkumpolar sammenheng, i relasjon til utviklingen i andre arktiske områder i Russland, Amerika, Canada og på Grønland. En vanlig betraktningsmåte er utelukkende å se Nordkalotten som en del av den europeiske historie. Dette gir et ufullstendig bilde. Ikke minst avslører tekstilenes historie dette.

I et fugleperspektiv framtrer Lyngen som en lang, smal fjordarm, omkranset av mektige fjellformasjoner, som strekker seg fra Nordishavet og inn mot grensen av Sverige og Finland. Lyngen ligger på nordvestsiden, Storfjord mot sør, mens Kåfjord er en mindre sidefjord mot sørøst. Med det geografiske og klimatiske utgangspunkt, kan man forstå at det har utviklet seg en mennesketype som gjennom tidene har skapt forundring og gitt kimen til mange fabelaktige fortellinger fra oppdagelsesreisende og eventyrere som fartet hit fra sørlige breddegrader. Den historiske litteraturen er full av beretninger om de små, lodne menneskene som bodde så langt nord, og om mørket, lyset, kulden og havet (1).

Til tross for de «ekstreme» forholdene, visste menneskene å kunne overleve på det som fantes her av fisk, vilt og grøde. Faktisk var her ressurser i overflod. Forestillingen om samenes armod og fattigdom stemmer ikke overens med historisk forskning. Heller er dette et inntrykk som har festet seg i nyere tid; delvis som resultat av europeernes manglende innsikt og respekt for samenes kultur, men også som resultat av en voksende sosial velferdskløft mellom samer og nordmenn i nyere historisk tid.

Vi vet ifra tidligere tider at samene var underlagt en hard beskatning av folk utenfra. Lyngen var på 1300-tallet den sør-vestlige grense for den russiske tsarens skatteland. Grenselinjen strakte seg fra Lyngstua, gjennom Lyngenfjorden og til Halti. Mest skatt betalte samene til kongene i Sverige og Danmark/Norge. Til tider betalte samene skatt til tre konger samtidig. Til en enkelt av disse kunne en same alene betale skatt som tilsvarte verdien som det ti storbønder på østlandet betalte i skatt (2).

Lyngen er et grenseland på mange måter. Geografisk ligger Lyngen i hjertet av Nordkalotten, med grense både mot Finland og Sverige. Således har Lyngen blitt en innfallsport for menneskelig kontakt, handel, religiøse strømninger og til stormaktskonflikter. Her har folket møttes og her har kongenes sendebud møttes; samer, nordmenn, svensker, finlendere og russere. I nødsår har Lyngen tatt imot en utmattet befolkning fra nordre deler av Sverige og Finland, på flukt fra krig og hungersnød. Dette har Idar Kristiansen skrevet fortreffelig om (3). Til tider har landet fungert som et «terra nullius», et ingenmannsland, og en buffersone for en voksende norsk befolkning på jakt etter upløyd land, rikdommene i havet og mineralene i fjellene (4).

Det kulturelle grenseland

Slik har Lyngen blitt et grenseområde for mange kulturer og mange folk. Den sjøsamiske befolkningen er sannsynligvis den eldste og har alltid utgjort majoriteten av befolkningen i Lyngen (5). Det er ikke forsket særskilt på deres bruk av naturressursene, men erfaringer fra nærliggende områder gjør det naturlig å anta at her lenge har vært et veidesamfunn, med sesongvise flyttinger etter ressursene. Språket var samisk, boformen jordgammer og klærne var kofte.

Her utviklet det seg også en annen gruppe næringsutøvere, reindriftssamene, som utnyttet ressursene i utmarka.

Kvener er fellesnavnet for de som kom fra Sverige og Finland. Nødsårene på 1700- og 1800-tallet førte mange over grensen, ned Skibotndalen. Noen ble her midlertidig før de dro videre til Finnmark, eller de vendte hjem igjen. Andre fant det de søkte og slo seg ned. Kvenene var ingen ensartet gruppe. De snakket finsk, samisk eller svensk. De var dyktige jordbrukere, og de bygde hus av tømmer. Slik kom det nye skikker og impulser til Lyngen.

På 1700-tallet kom også nordmennene. De første var handelsmenn, misjonærer og embetsmenn. Senere kom det også norske jordbrukere og fiskere hit. De var ikke så mange i tallet, men de skulle etterhvert få stor innflytelse.

Et grenseområde for fornorskningen

Historiske beskrivelser av kontakten mellom de bofaste folkegruppene vitner om en fredelig sameksistens. Det var imidlertid sjelden det ble inngått giftemål over de etniske grensene, med unntak av mellom samer og kvener (6).

Fra nordmennenes side ble det drevet en viss misjonsvirksomhet. Den første kirken ble reist så tidlig som i 1722 (7). Misjonsvirksomheten i den første tiden dreide seg om rene trosspørsmål, og mye av misjonsarbeidet foregikk på samenes morsmål (8).

Senere smøg det seg inn nye holdninger. De sterke nasjonalistiske strømningene fra andre halvdel av 1800-tallet, blandet med en vulgær sosialdarwinistisk kulturforståelse, fikk følger for nordmennenes holdning og opptreden overfor samene. Det ble et uttrykt mål at samenes språk, religion og kultur skulle erstattes av det norske. De beste midlene myndighetene hadde for å gjennomføre fornorskningen, var skolevesenet og kirken. Senere ble også landbruks- og fiskerimyndigheten en brikke i fornorskningspolitikken.

Lyngen ble definert som et overgangsdistrikt, et område der fornorskningspresset ble særlig intensivert fra 1880-tallet (9). Myndighetene anså mulighetene for fornorskning som lettere blant sjøsamene enn blant fjellsamene på indre strøk. Ressurser ble satt av for å gjennomføre fornorskningen på mest mulig effektiv måte.

Nå oppnådde ikke myndighetene så gode resultater som forventet. Stadig kom det klager på at samebarna ikke gikk over til å bruke det norske språket (10). Fogd Drejer uttrykte sin bekymring over det norske språkets stilling i Lyngen på denne måten;

«I Lyngen, næmlig i Kaafjorden, hvis Beboere, paa Undtagelsen nær, er Finner, og hvor de Nordmænd, der bo iblandt dem, ligesaagjerne tale finsk (samisk) som norsk, er det bleven en Skam at kunde tale norsk. Idetmindste er det Tilfældet at den Ungdom der søger at tilegne sig det norske Sprog og at bruge det, spottes af sine Jevnaldrende»

(Fra brev til Hr. Seminariebestyrer Hvoslef, 30. Desember 1856).

En velbrukt forklaring på samenes sterke forskansning mot fornorskningspresset er læstadianismen, en religiøs sosial vekkelse som vokste fram i de samiske miljøene fra midten av 1800-tallet (11). De samiske kulturtrekkene ble fremhevet og stilt som opposisjon til det norske. Det samiske språket ble betegnet som «hjertespråket». Læstadianismen bidro til å vedlikeholde flere særtrekk ved den samiske kulturen. Men for den samiske klestradisjonen kan det ikke sies at læstadianismen fikk noen nevneverdig bevarende virkning. Ihvertfall overlevde ikke koftebruken i Lyngen overgangen til det 20. århundret.

Det kan spekuleres i hvorfor enkelte samiske kulturtrekk overlevde

lenger enn andre. Det samiske språket ble i det meste av Lyngen benyttet som dagligspråk helt fram til siste krig. Andre kulturtrekk, som klesskikkene, forsvant tidligere. En samtidsobservatør kommenterer sarkastisk om det nye i tiden; «Barberkniv mangler de fleste (...) nu har man dog i det sidste lagt mer vind paa at skaffe sig barberkniv, især ungdommen, der legger stor vind paa at ligne de norske saa meget som mulig» (P. A. Mikalsen, Manndalen, 1896/97). Hvis sjøsamene ønsket å nedtone sin etniske bakgrunn i møtet med omverdenen, ville det naturligvis være enklere å ikle seg dens kostymer, i dette tilfelle skjørt og dress, enn det vil være å adoptere språket som er en langt mer komplisert affære. Klær symboliserer tilhørighet og bakgrunn på en direkte, og ofte provoserende, måte.

Lyngensamene, som hadde stor kontakt med omverdenen gjennom handel og fiske, var vel heller ikke uberørt av motene og den industrielle utviklingen i samtiden, noe sitatet fra Mikalsen også vitner om. Gustav Peter Blom, som besøkt Tromsø på 1820-tallet, uttrykte sin beundring over «damenes elegante klæde og smukke dans», og siktet da til pariserkjolene som det var mange av i Tromsø (12). Den nære kontakten Nord-Norge hadde med kontinentet, gjennom den omfattende handelen med fisk, brakte raskt nye strømninger, fabrikater og teknikker nordover.

Ny tid, nye skikker

Mange av de tradisjonelle sjøsamiske kulturtrekkene overlevde århundreskiftet og de påfølgende tiår. Myndighetenes fornorskningspolitikk fikk ikke helt bukt med det samiske språket. Med et tilsnitt av modernisering dominerte fremdeles de tradisjonelle samiske næringene, kombinasjon av jordbruk, fiske og husflid, med liten grad av moderne pengeøkonomi (13).

Evakueringen og nedbrenningen under siste del av andre verdenskrig, resulterte i et brudd med den samiske kulturbakgrunnen. Lyngen skulle i krigens sluttfase bli et grenseområde for tyskernes oppdemning for de framrykkende russiske styrker. Den brente jords taktikk ble gjennomført hele veien fra Øst-Finnmark til Lyngen. Her skulle det reises et festningsverk, uinntakelig for den Røde Arme. Festning ble reist, husene brent og folket sendt bort.

Månedene i landflyktighet har tydelig gjort et sterk inntrykk på de evakuerte (14). Over en lengre periode oppholdt lyngenbefolkningen seg i en kultur som avvek sterkt fra det de var vante til. Husene, språket, fottøyene, skikkene var så veldig annerledes. Etter krigen vendte de tilbake fulle av inntrykk, tilbake til et land som skulle bygges opp fra grunnen av. Husene, redskapene, alle fysiske kjennetegn fra før krigen var borte. Og, som en kåfjording bemerket, «Det som ikke var blitt brent, kastet vi sjøl på skraphaugen».

Det var ikke bare husene og fjøsene som ble bygd opp etter en ny mal, uten hensyn til de lokale tradisjonene. Overleveringa av andre kulturtrekk, som det samiske språket, sagn- og fortellertradisjonene, fikk også sitt brudd med krigen (15). Det er et aldri så lite paradoks at de få månedene som befolkningen oppholdt seg i landflyktighet sørpå, hadde en mye større fornorskende effekt enn 70-80 år med myndighetenes harde fornorskningspolitikk.

De første tiårene etter krigen var et vakuum for den samiske kulturen.

Selv om myndighetene brøt med den tidligere fornorskningspolitikken, fikk det lite betydning så lenge skolene fortsatt var dominert av norske lærere og undervisningen utelukkende var tuftet på norske verdier (16). Sjøsamene ville ikke lengre definere seg selv som samer. Det samiske hørte til før krigen, og det som var før krigen var «bare tull» (17). Som kontrast til folketellingen i 1930, der over 50% i Kåfjord oppga seg å være samer, var det tilsvarende under 1% personer som betraktet seg som same i 1950 (18).

De sjøsamiske områdene ble heller ikke av myndighetene lenger betraktet som samiske områder. Det var reindriftssamene som ble fremhevet som bærere av den genuine samiske kulturen. Kunnskapen og viljen hos myndighetene var for liten til at man klarte å skille mellom de samiske gruppene. I 1956 ble det nedsatt en komite for å utrede og foreslå tiltak for bevaring av den samiske kulturen. Karakteristisk er det at høringsnotatet fra Samekomiteen bare ble oversendt de samiske kommunene i Indre Finnmark. Lyngenkommunene, som sannsynligvis hadde den største konsentrasjonen av samisk befolkning på denne tiden, ble ikke vurdert som høringsinstans av myndighetene. Og det var vel heller ingen av Lyngenkommunene som ville be om å få bli det på 50-tallet.

Skammen, og etterhvert uvitenheten om den samiske kulturbakgrunnen, forplantet seg gjennom generasjonene. En bygdebokforfatter fra Lyngen gir følgende karakterestikk av den lokale samiske kulturen; «Det kulturelle nivået hos samene - naturbarn som de var - stod lenge svært lavt.» (19). Å tilkjennegi en samisk bakgrunn overfor omverdenen var en belastning.

Samisk oppblomstring

De første organiserte forsøk på å ta vare på og gjenopplive den samiske kulturen, kom på siste halvdel av 1970-tallet. Initiativet kom fra unge mennesker som hentet sin inspirasjon fra det akademiske miljøet i Tromsø og den revitaliseringen som fant sted i andre sjøsamiske områder. Gáivuona Sámiid Searvi/Kåfjord Sameforening ble stiftet i 1976. Opprettelse av nye lokale sameforeninger fulgte tett utover 1980- og -90-tallet: Kåfjord Sjøsameforening, Storfjord Sjøsameforening, Lyngen Sjøsameforening, Kåfjord Sameungdom, Storfjord SLF og Fjordfolkforeninga, som det siste tilskuddet, ble stiftet i 1995.

Av saker som foreningene vier sitt arbeid til, kan nevnes innsamling og registrering av samiske stedsnavn, samisk språkopplæring og gjenskaping av den sjøsamiske klesbruken, som dette prosjektet nå er en foreløpig avslutning på. Foreningene driver også aktiv samepolitikk lokalt og gjennom sine tilslutninger til Samenes Landsforbund (SLF) og Norske Samers Riksforbund (NSR). Arbeidet er også rettet mot Sametinget og den kommunale- og statlige forvaltninga. Økt status for fjordfisket og kominasjonsbruket og samisk språk- og kulturopplæring i skolen er blant de viktigste politiske sakene.

Disse initiativene til gjenoppliving av den samiske kulturen har ikke gått smertefritt hen. Sterke lokale reaksjoner er kommet på det som av mange blir oppfattet som å rippe opp i gamle sår. Ettersom de samiske grupperingene har fått større politisk gjennomslag og den samiske kulturen blir synlig gjennom samiskundervisning i skolen, innføring av Samisk språklov (i Kåfjord fra 1992), samiske stedsnavn på skilt og i telefonkatalogen, øker også protestene mot de «... samiske undertrykkerne», som en skribent formulerte det i lokalavisa (21).

Debatten om samisk språk og kultur har avslørt at gamle, negative nedarvede holdninger til det samiske fremdeles sitter dypt hos mange. Å gjenskape særtrekkene i de tradisjonelle klestradisjonene er en del av folks arbeid på å synliggjøre sin kulturbakgrunn. Bunadene er det mest fremtredende symbolet fra den norske nasjonsreisningen på slutten av 1800-tallet. Likeledes er det å ta fram igjen kofta et tegn på modenhet og stolthet i forhold til egen kulturbakgrunn.

Fjordfolket tar sin folkedrakt i bruk etter lang tids avbrudd.

Litteratur/henvisninger

(1) Hans Lindkjølen 1993; «Nordisk saga. Samene i litteraturen» og Nils M. Knutsen 1993: «Mørket og kuldenes rike»

(2) Andreas Holmsen 1977: «Finneskatt og nordmannsskatt»

(3) Idar Kristiansen 1981: «Kornet og fiskene I-IV»

Einar Niemi 1977: «Oppbrudd og tilpassing»

(4) Ottar Brox 1984: «Nord-Norge. Fra allmenning til koloni»

(5) Emil Larsen 1976: «Lyngen bygdebok»

Folketellingene

(6) Turid Hausner 1994: «Jord i bytte for ektefelle. Ekteskap mellom samer og kvener på 1800-tallet, en byttehandel?» Semesteremne Historie, UiTø

(7) Larsen -76

(8) Eivind Bråstad Jensen 1991: «Fra fornorskningspolitikk til
kulturelt mangfold»

(9) Jensen -91

(10) Jensen -91

(11) Ivar Bjørklund 1985: «Fjordfolket i Kvænangen»

(12) Knutsen -93

(13) Turid Blytt Schøtt 1958: «Bosetning og erverv i Manndalen»

(14) jfr. Schøtt -58

(15) Øystein Steinlien 1984: «Kulturell endring og etnisk
kontinuitet», Hovedfagsoppgave, UiTø

(16) Jensen -91

(17) Schøtt -58

(18) Folketellingene 1930 og 1950

(19) Larsen -76

(20) Framtid i Nord 21. 02. 95