Vuonan

Samisk og litt kvensk i Manndalen

Innlegg sendt i FIN og Ságat

Flere innlegg i «Framtid i Nord» den siste tiden har beskyldt det samiske i Kåfjord for å både å være oppdiktet eller «nysamisk» eller også ansvarlig for å kvele kvensk kultur. Innleggene kan tyde på varierende historiekunnskap eller de kan kanskje ha politisk motiver. De kan også gjenspeile effekten av 150 års hard fornorskning. Uansett ser jeg behov for å belyse noen dokumenterbare historiske trekk fra vårt område.

Fra 800-tallet og framover beskriver skriftlige kilder Nord-Troms som samenes land. Det finnes da også store mengder samiske kulturminner og stedsnavn i området. Når vi kommer til middelalderen var det i følge Karlsøy Bygdebok (og Lyngen Regionhistorie) sterk samisk dominans i Nord-Troms. Det er blant annet dokumentert at norske innflyttere fram til 1609 måtte betale tomteleie, gressleie og fiskeavgift til sjøsamene i området.

Hvis vi ser på Lyngenområdet, bodde det på 16-1700-tallet i tillegg til samer, også enkelte kvener og noen få nordmenn her. Utover 1700-tallet kom det flere kvener til området, og på 1800-tallet gjorde nødsår i Finland/Tornedalen at den kvenske tilflyttingen til området var betydelig. Til tross for dette må man kunne si at de fleste bygdene i Lyngen fortsatte å være overveiende samiske. En del av forklaringen på dette var nok at mange kvener giftet seg inn i samiske familier og over tid ble «forsamet».

Hvis vi ser på Manndalen spesielt, har Bjørn Bjerkli og Trond Thuen ved Universitetet i Tromsø laget en grundig historisk oversikt i forbindelse med Svartskogensaken. De kom blant annet fram til at på begynnelsen av 1800-tallet, var befolkningen i Manndalen i all hovedsak samisk. Utover 1800-tallet økte folketallet. Økningen kom av tilvekst i den lokale befolkningen, tilflytting av folk fra de sjøsamiske områdene omkring, tilflytting av kvener, innflytting av samer fra Enontekis/Karesuando, og tilflytting av (noen få) nordmenn.

I følge definisjonene i folketellingen for 1865 var den kvenske befolkningen i Manndalen ca 10%. Kanskje var tallet noe høyere. J.A Friis kom i sine etnografiske kart fram til at 16% av husstandene i Manndalen var kvenske i 1861. Ut fra språkkriterier i folketellingene peker Bjerkli og Thuen på at bruken av kvensk/finsk språk går tilbake i 1875 og 1900. Og videre «Norsk språk vinner fram, i hovedsak på bekostning av det finske, mens samisk språk er hovedspråket i dalen og brukes jevnt av omlag 80 prosent av befolkningen».

Framover på 1900-tallet har jeg ikke sett tall for de ulike bygdene i Kåfjord, kun for kommunen under ett. Ved folketellingen i 1930 var Kåfjord Norges største samekommune med 1233 samer av en befolkning på 2482. Til tross for at fornorskningen da hadde vart lenge, blant annet i skoleverket, hadde samisk språk holdt stillingen noenlunde. 1149 personer hadde da samisk som dagligspråk. Kåfjord var også den største kvenkommunen i Nord-Troms i 1930. Hele 602 personer var regnet som kvener. Av disse hadde imidlertid kun 72 personer kvensk som dagligspråk i hjemmet.

Selv om vi kun har tall for hele kommunen under ett, er den etniske situasjonen for Manndalen i 1930 ikke vanskelig å ane. Både Manndalen og Indre Kåfjord har, og har historisk hatt, en veldig stor andel samer. Størsteparten av kvener og nordmenn har befunnet seg i Ytre Kåfjord. Dette skulle bety at tilstedeværelsen av det kvenske var heller sparsomt i Manndalen i 1930.

Andelen samer (og kvener) i befolkningen i Kåfjord var nedadgående i 1930. Men det store vendepunktet kom med andre verdenskrig. I folketellingen for 1950 var det kun 6 personer som oppga å ha samisk som hjemmespråk, 32 med samisk-norsk, 4 med kvensk. Det gikk altså fra 1149 til 38 personer som snakket samisk på bare 20 år! I ettertid vet vi jo at dette ikke er reelle tall. Folk fornektet rett og slett sitt hjemmespråk (og etnisitet).

Utover 50 og 60-tallet avtok den nasjonalistiske holdningen, som var sterk etter andre verdenskrig. I folketellingen for 1970 var det plutselig igjen 457 personer med samisk som førstespråk i Kåfjord. At en del folk igjen kunne innrømme at de snakket samisk, er antakelig første tegn på at fornorskningen begynte å slippe taket.

Den senere tids utvikling med samiske foreninger, språkopplæring, festivaler, kofte e.t.c. har med andre ord en lang historisk tradisjon bak seg i Manndalen og Lyngenområdet. Kvensk har også en historisk tradisjon bak seg, men denne tradisjonen er nok svakere i Manndalen enn i andre deler av Kåfjord. Det er imidlertid bra at folk vil synliggjøre kvensk kultur i området. Mangfold er positivt og en styrke for hele samfunnet. Diskusjoner om historien er flott, også når man stiller spørsmål ved det samiske. Men diskusjonene bør være seriøse og faktabaserte. Kvensk kultur kan umulig tjene noe på å skulle undergrave samisk kultur og historie. Fornorskningen kom fra det norske samfunnet og norske myndigheter. Det er der ansvaret for mangler i kultur- og minoritetspolitikken ligger.

Del på sosiale medier :

En kommentar om “Samisk og litt kvensk i Manndalen”

  1. I et kart over befolkninga i Troms i 1891 utgjør den kvenske befolkningen i Troms fylke 4%, hovedvekta bor i Kvænangen, deretter følger Tromsø. Når det gjelder kvener i Norge har Marie Viklund skrevet en svært god og grundig forskningsrapport. Når det gjelder kvener og birkarler er forskerne Wallenström, Lundberg, Viklund og duoen Ingela Bergman og Lars-Erik Edlund grundige og gode i sin forskning. Norske kvener begynte sin rettighetskamp like etter at Norge undertegna ILO-konvensjonen, og søker nå å samle tornedalsfinner, tornedalinger og finsk-ætta nordmenn under èn paraply. Som en utfordring til samisk urfolksstatus. Det interessante er at det Kvenland de skal stamme fra ikke har eksistert som land, mens urkvener har eksistert i bottenviken, uten at det er noe slektskap til de finske som kom til norge fra 1500-tall og utover. De første kom som skatteoppkrevere og handelsmenn, Torne Lappmark omfattet landområdet fra Pasvik til Lofoten og østover til Bottenviken. Disse finnene/bottenvikske/kemi-boerne besøkte handelssteder her i på ishavskysten og atlanterhavskysten. Du finner etterkommerne deres i Vardø, Alta, Tana, Lakselv, Tromø og Kvænangen. Etter 1600-tallet kom innvandring i forbindelse med nye arvelover til reindrift – man bosatte seg i Norge der det var rik tilgang på mat. Fra 1700 tallet kommer nye bølger – da lenger nord fra, og det har forbindelse med krigen som utspant seg i området rundt Kvitesjøen især. På 1800-tallet kom nordre side av Torneelven under russisk herredømme, og vi fikk igjen en innvandring, denne gange til Troms især. Noen kom også over for å arbeide i gruvedriften, både i nord-Troms og i Finnmark. Det forskeren Marie Viklund helt riktig påpeker er at de norske kvenene ikke er etterkommere av «ur-kvenene». Det forskeren Lundberg hevder og bevisfører er at kvenene var handelsmenn av ikke-samisk herkomst, en sammensatt gruppe av kareler, finner og andre nordlige folk – altså ikke en etnisk gruppe, men en yrkesgruppe. Det siste hevder også Wallenström. Forskerduoen Bergman/Edlund tar for seg handelsrutene i nord og øst, fra innland og fra kyst til kyst, og viser hvordan allerede etablerte handelsslekter ble rekruttert som en del av den svenske nasjonaliseringsprosessen, og at de «birket» – handlet med samer. Disse «birkarlene»/handelsmennene fikk enerett til å ta opp skatt fra samer, og når samene betalte blei de en del av kongens skatteemner og grunnen de bodde og virke blei kongens grunn. Likevel er det ikke først og fremst handelen som nasjonaliserte og koloniserte, men kirken og dens embedsmenn, som hadde rett til å straffe folk. Det var kirkens menn som ødela runebommer og kalte hornluene djevelens arnested 🙂 Tilbake til kvenene i Norge, så drives der en konstruktivistisk og strategisk oppbygning av en egen «etnisk» identitet. Man har sogar konstruert en helt ny kvendrakts, som er en miks mellom draktene til nordre vesterbotten, tornedalen og vestmannaland – og med en mannslue som er inspirert av luene i Kalix og samiske luer. Kan man skape ett folk av en innvandret, og kulturelt assimililert minoritet? Tydeligvis. Kan man skaffe seg tilgang på ressurser ment for ufolk? Ja, det kan man, ved å slå sammen kvenske og samiske grupper til en ressursbank for kulturrevitalisering. Mye spennende som foregår – blant annet er det en spennende strategi med å aktivt søke valg til kommunestyrer, fylkesting og andre toneangivende styrer blant de som kaller seg kvener. Det styrker deres posisjon til å utfordre samer som urfolk. Selv om de må konstruere en kultur for å komme dit.

Legg igjen en kommentar