Seisommer

I juni løftes livet noen hakk. Det blir plutselig mulig å få småsei fra land.

Seifiske i juni har vært en sommarsyssel for meg sia eg va ganske liten. I førstninga va det med kasteboks, før eg i 8-års alderen fikk en ekte snelle hos gudfar og arva fiskestang hos bror min. Då eg va liten va det spenninga som va viktigst. I voksen alder va det oftare å ta en tur til sjøen, ha bål, koke kaffe, og kanskje spise fersk småsei fra en stein.

Det med å få fisk har gått i bølga. Flo og fjære og ulike sluka måtte prøves for å få nokka. Men for to år sia skjedde det nokka. Eg begynte å få sei nesten kvær gang. Det kan ha en sammenheng med mindre seisnurping og dermed meir sei i fjorden. Kanskje har det også litt å gjøre med at eg fant en ny fiskeplass, 3 km hjemmefra. Plassen egne seg overhodet ikke for bålkos, men der e fisk, mye fisk.

I år har ting endra seg igjen. Det har blitt mindre småsei å få. Til gjengjeld har eg begynt å få stabbsei! Sei på 2-3 kilo har blitt heilt vanlig. De største e ikke enkel å få på land, og må trøttes ut på laksefiskevis. Det e kjempeartig!

Prikken over i'en e at eg kan ha fersk sei til middag 2-3 daga i uka. Det går mest i kokt sei med lever. Av og til blir det seibiff og noen ganga litt meir eksotiske ting. Å ha kokt kald sei klar som pålegg i kjøleskapet e dessuten en ubetalelig luksus. Sommarn e herlig!