Al Gore, Barentshavet og ubehag

Olje og gass

Av Tor Mikalsen, Sametingsrepresentant, NSR

I disse dager presenteres Al Gores film «En ubehagelig sannhet» i Norge. Både både statsminister og miljøvernminister lovpriser Gore for hans film om trusselen fra globale klimaendringer. Men føler de selv noe ubehag?

Det er betimelig å spørre hvilket ansvar Norge som oljenasjon har for klimaendringene. Har vi rett til å fortsette å pumpe opp petroleum som ender i atmosfæren i det tempoet vi gjør? Norge er verdens tredje største eksportør av olje og gass. Det betyr at at Norge bidrar meget sterkt til økningen av drivhusgassene. Problemstillingen forbigås elegant når økt norsk petroleumsaktivitet i bl.a. Barentshavet diskuteres.

Polarisen har blitt halvparten så tykk det siste tiåret. Menneskeskapte klimaendringer har ført til at temperaturen i arktis stiger dobbelt så raskt som i resten av verden. Naturkatastrofer øker i antall over hele verden. Og de naturkatastrofene som er knyttet til klimaendringer som tørke, flom og stormer, vokser tre ganger så raskt som andre typer naturkatastrofer. Klimaendringene vil ramme urfolk i arktis spesielt hardt. Det vil bli mye vanskeligere å ”lese” isen eller været. For inuittene vil f.eks. utrygge reiseruter over isen by på store utfordringer når det gjelder tilgang til mat. Temperaturendringene vil bl.a. også kunne endre vandringsmønstrene for fiskearter som den kystnære fiskeflåten i samiske områder er avhengig av.

Både Al Gore og mange forskere sier at for å snu utviklingen må vi handle nå. Om ti år kan det være for seint. I land som England, Tyskland og Sverige diskuteres klimautfordringen seriøst. I Sverige har de tatt konsekvensen av truslene og vil utfase bruken av olje innen år 2020!

I Norge sier regjeringen at vi skal ha en bærekraftig bruk av ressursene i Barentshavet. Men har de glømt Gro's definisjon av bærekraft? Bærekraft vil si å imøtekomme dagens behov uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov. Hvordan kan vi si at kommende generasjoner ikke vil ha behov for olje? Den beste måten å sikre at folk også i framtida har tilgang på olje er å la være å åpne nye oljefelt. Gjennom å senke og regulere utvinningstempoet betraktelig er det mulig å sikre at det ikke blir tomt for olje. Muligens vil det en gang i framtida på nytt kunne bli snakk om å åpne Barentshavet. Men da har konsekvensene av klimaendringene blitt tydeligere og alternativer til olje bedre utviklet.

Problemet er naturligvis at inntektene fra oljevirksomheten er så enorme. Norge skal fortsette å fore multinasjonale aksjeporteføljer i mange tiår. I Nord-Norge håper man på arbeidsplasser og ny aktivitet. Både nasjonale og lokale politikere har ansvar for å vurdere de totale konsekvensene av det vi steller i stand. At Nord-Norge f.eks. kan få 1500 arbeidsplasser i 30-40 år mener jeg er en fattig gevinst når vi samtidig bidrar til dramatiske klimaendringer.

Noen sier at oljetoget har gått for flere år siden. Men ennå er det ikke gitt tillatelser til oljeutvinning i Barentshavet. Det er fortsatt mulig å la ubehaget sige inn over seg. I likhet med de fleste andre land kan vi helt fint klare å bygge samfunn og utbetale pensjoner uten at pengene må hentes fra organiske forbindelser fra urtiden.

Artikkelen kom på trykk i lokalaviser, Vesterålen Online, Nordlys, Bergens Tidene, Nationen og Dagbladet

 

 

Kommentarer